Gigante Knits
← Gigante Journal
Vår historie

Til Coco: Kjærlighet i hundeskikkelse

Vår historie Fernando Santos Av Fernando Santos

Les dette på: Norsk Português

Gå til filmen hennes “Coco — Her Life” · nederst i dette innlegget
Coco titter ut av den røde hundevognen sin, en hånd holder nettingdekselet åpent over henne.
Del

Jeg beklager at jeg ikke har skrevet så ofte som jeg føler at jeg burde. Ærlig talt vet jeg ikke hvor mange som leser denne bloggen, eller om dette innlegget noen gang kommer til å bli lest. Men jeg tror på universet, og jeg tror at ord har kraft.

Det lærte jeg da jeg var en liten gutt og prøvde å jukse på skolen. Planen min var å lage lapper jeg kunne se på under prøvene, men jeg endte opp med å lære alt bare ved å skrive det ned. Akkurat nå prøver jeg å gjøre det samme.

Gjennom å skrive vil jeg nå helt til universets ender. Jeg vil skrive om takknemlighet, kjærlighet og hjertesorg. Jeg håper at så lenge internett finnes, kan folk i fremtiden lese dette og lære om en kraft, et vesen, kjærligheten selv i hundeskikkelse: min lille Coco.

Partneren min, Paul, og jeg begynte å skrive dette innlegget da Coco først fikk diagnosen hjernesvulst, kort tid før sjuårsdagen hennes. Da knustes hjertene våre i tusen biter, men vi ville dele historien og bildene hennes med verden, så hun aldri blir glemt.

Vi gjør det ferdig nå, etter at vi har måttet si farvel.

Den lille flokken vår

Vi har tre franske bulldoger.

Vi tok med Coco hjem for å holde vår første gutt, Rocco, med selskap. Hun var ett år yngre enn ham, og de ble uatskillelige nesten med en gang. De fikk oss begge gjennom nedstengningen, og etter hvert flyttet vi fra London til Worthing så de kunne ha et ordentlig hjem med hage sammen.

Coco og Rocco som valper, tett inntil hverandre under et teppe.
Coco og Rocco, uatskillelige fra første dag.

Da Coco var fire år gammel, lot vi henne og Rocco parre seg. Hun bar åtte valper i den lille magen sin. Dessverre var det for mange for henne. Hun fødte naturlig, men bare én valp overlevde. Vi kalte henne Halo.

Coco, en voksen fransk bulldog, nese mot nese med valpen sin, Halo, i hagen.
Coco og datteren hennes, Halo.

Rocco, Coco og Halo ble en sammensveiset liten flokk. Hver kveld lekte Coco dragkamp med datteren sin. Hun voktet oss med fullstendig hengivenhet. Coco var øyestenen til oss begge, men hun hadde et enda mer spesielt bånd til Paul—han pleide å spøke med at jeg var pappaen hennes, men han var mammaen hennes. Hver gang Paul ropte “Kom til Mamma”, kom hun løpende, uansett hvor hun var eller hva hun holdt på med.

Rocco, Coco og Halo står sammen på tregulvet hjemme, en av dem holder en godbit.
Den sammensveisede lille flokken.
Kom til Mamma.

Coco, Rocco og Halo fulgte oss til og med opp midtgangen på bryllupsdagen vår. Coco hadde på seg en nydelig liten kjole for anledningen. Hun hadde noen spesielle antrekk opp gjennom årene, blant annet et lite nissekostyme til jul.

Fernando og Paul i kremhvite bryllupsdresser, som holder båndene til Rocco, Coco og Halo, de tre franske bulldogene sine, kledd i bryllupsantrekk på gresset.
Rocco, Coco og Halo følger oss opp midtgangen.
Coco hviler med lukkede øyne, på nært hold.
Ett av hennes mange ansikter.

Hun elsket å ligge på ryggen med hodet hvilende på brystet til Paul mens han kysset henne og klødde henne på magen—jeg ble ofte med også, og hvis jeg ikke gjorde det, ga hun meg et forferdelig blikk eller bare så på meg og vinket med labben. Hver gang vi stoppet, ristet hun den ene lille labben i luften og krevde mer. Favorittgodbitene hennes var kylling og fisk rett fra grillen. Hun elsket å sole seg i morgensolen, og hun elsket å skremme vettet av postbudet. Hennes aller kjæreste synd var å rive i stykker posten.

Hun var så nær oss at hun hoppet opp på fanget mitt mens jeg jobbet, så jeg satte opp en hundeseng ved tastaturet mitt—så kom en trapp, så alle tre frenchiene kunne jobbe ved siden av meg. Coco måtte ha den beste plassen, og i alvorlige møter, utenfor kameraet, slet jeg ofte med å følge med fordi hun beveget labbene og ba om oppmerksomhet og magekos.

Coco var voldsomt lojal. Hun brydde seg aldri særlig om å utforske; hun ville mye heller være hjemme, tett inntil oss.

Coco sitter på en sofapute hjemme og ser mot kameraet.
Hjemme, akkurat der hun likte å være.

I sengen sov hun rett ved hodene våre. Det var plassen hennes.

Dagen da alt forandret seg

Den 17. juli begynte som en solfylt fredag. Det hadde vært en varm sommer i Storbritannia, men den dagen var det friskere, rundt 20 grader. Fordi Coco var en fransk bulldog—en rase kjent for pusteproblemer og vansker med å regulere kroppstemperaturen—var vi alltid veldig forsiktige med å ta henne ut i varmt vær. Før noen dømmer oss: vi bor i et stort hus med en stor hage, og alle hundene våre kan gå ut når de vil gjennom en hundeluke.

Senere den ettermiddagen, da det var kjøligere, tok vi henne med til puben i nærheten. Hun var i strålende humør og var så glad på turen hjem. Så, uten forvarsel, kollapset hun og begynte å krampe på fortauet.

På et øyeblikk ble livet til partneren min, Paul, og meg snudd opp ned.

Vi kjørte henne rett til veterinæren. Den første tanken var at hun hadde fått heteslag, selv om vi syntes det var lite sannsynlig siden det ikke hadde vært spesielt varmt. Gjennom helgen virket hun stort sett som seg selv, men vi la merke til at hun mistet litt av bevegeligheten i høyre ben.

Søndag kveld, under VM-finalen, fikk hun et nytt anfall. Halo, datteren hennes, har epilepsi, så vi ga Coco litt akuttmedisin mot anfall og tok henne med tilbake til klinikken. Det var starten på en lang prøvelse med blodprøver, timer og bekymring. Jeg satte til og med opp en liten pult i stuen så jeg kunne jobbe rett ved siden av henne, for det var der hun følte seg tryggest og mest komfortabel.

Coco oppførte seg fortsatt som seg selv, men bevegelsesproblemene ble verre. En natt la jeg merke til at hun ikke beveget seg som hun skulle, og at hun så livredd ut bare av å prøve å reise seg. Mens vi ventet på en henvisning til MR, kjørte vi henne tilbake til veterinæren og endte opp med en akutt time ved veterinærsykehuset til University of Cambridge.

Det var der vi fikk den hjerteskjærende beskjeden. Coco hadde en aggressiv hjernesvulst som kalles gliom.

Nevrologene fortalte oss at ingenting kunne kurere henne. Selv med avanserte alternativer som strålebehandling eller cellegift ville den beste prognosen bare gi uker, kanskje et par måneder.

Kampen for Coco

Fra det øyeblikket gjorde vi alt som sto i vår makt for å gi Coco det best mulige livet. Vi satte oss inn i hver eneste tilgjengelige medisinske behandling og bestemte oss for å prøve cellegift så snart henvisningene fra veterinærene var på plass.

Mot alle odds forble hun nøyaktig den samme hunden, selv om svulsten tok opp omtrent 20 prosent av hjernen hennes. Hun holdt seg i fantastisk humør. Hun knurret fortsatt til datteren sin, voktet favorittplassene sine, elsket oss voldsomt og forble hengiven til familien vår.

Coco ligger i solen i hagen og hviler i fanget til Fernando.
Fortsatt seg selv, mens hun soler seg i hagen.

Bursdagen til Coco nærmet seg, den 15. august. Siden vi visste at prognosen var kort, arrangerte vi et tidlig bursdagsselskap for henne den 1. august. Venner og familie kom langveisfra for å se henne, og hun var fantastisk. Så du på henne den dagen, ville du aldri gjettet at hun levde med en så alvorlig sykdom.

Helgen var lys og solrik. For et kort, håpefullt øyeblikk trodde vi virkelig at den betennelsesdempende behandlingen virket, og at hun trosset oddsene.

Å si farvel

Mandag som var, var nok en god dag. Coco viste ekte, trøstende tegn til bedring. Men den kvelden, rett rundt leggetid, begynte hun å få anfall igjen.

Selv etter at vi hadde gitt henne to fulle doser av akuttmedisinen, ville ikke anfallene stoppe. Vi kunne se hvor hardt hjernen hennes ble rammet. Hun så fortapt og desorientert ut, og snurret rundt og rundt mot venstre hele tiden.

Vi kjørte henne til vaktveterinæren ved midnatt. Etter en grundig undersøkelse forklarte veterinæren forsiktig at svulsten nå varig påvirket livskvaliteten hennes og den grunnleggende hjernefunksjonen. Vi tok den hjerteskjærende avgjørelsen å la henne gå, for å skåne henne for lidelse og stadige anfall.

Vi sa vårt siste farvel til den lille jenta vår.

Hun hviler nå i fred bakerst i hagen vår, rett ved siden av valpene hun mistet for mange år siden, der Halo var den eneste som overlevde.

Hvem Coco egentlig var

Jeg vil ikke at noen skal huske Coco bare for at hun forlot oss like før sjuårsdagen sin. Det var et lite blaff helt på slutten av et liv fullt av glede og eventyr. Hun elsket å være med oss. Øynene hennes var så uttrykksfulle, så klare—hun laget så mange grimaser. Hun hatet å gå på steinstrender, og hun nektet å bruke hundeluken, så vi måtte åpne dørene for Dronning Coco hver gang hun ikke hadde lyst til å bruke den. Hun ville ikke tisse noe sted der det ikke var gress. Favorittleken hennes var en hvit ring hun bet og bet i, og etter hvert en liten grønn ring også. Vi fant den hvite ringen ved en tilfeldighet, og hun elsket den så høyt at vi kjøpte to til i tilfelle den skulle bli borte.

Jeg vil at alle som leser dette, skal vite om kjærlighet uten grenser—hun ba om den og ga den til oss, og vi ga den gladelig rett tilbake.

Coco var et helt spesielt vesen. Hun var en ånd, en sjel, en skikkelse og en energi som kom inn i livene våre for å velsigne oss med sju uforglemmelige år. Hun var voldsomt beskyttende, hengiven og kjærlig. Uten noen gang å si et ord lærte hun oss hva kjærlighet uten grenser virkelig betyr.

Hun forandret hele verden vår til det bedre. Hele huset vårt, og de to andre frenchiene våre, dreide seg fullstendig om henne. Vi kalte henne Dronning Coco. Men for meg var hun alltid min Titinininha—et portugisisk kallenavn fra morsmålet mitt, som hun fikk fordi hun var så bitteliten da hun var ung.

Coco hviler hodet kjærlig mot kinnet til eieren sin.
Fullstendig hengiven, alltid.

Vi var så velsignet og privilegerte som fikk dele livet med henne. Hun var alltid den første som hilste på oss om morgenen, ventet alltid ved døren når Paul eller jeg gikk ut, og var alltid den første til å hoppe opp med full entusiasme i alt hun gjorde. Hun hadde oss fullstendig rundt de små labbene sine. Den gående spøken hjemme hos oss var at det var Cocos hjem, og at hun bare var så snill å la oss bo der.

Hun var Mammas og Pappas jente.

Vi hadde til og med en yndlingshistorie om henne. Vi sa at under trappen, inne i det lille huset sitt, hadde Coco et hemmelig kontrollrom der hun styrte verden. Hver gang noe skjedde som holdt Paul og meg hjemme—en bil som brøt sammen, en streik eller dårlig vær—så vi på hverandre og sa: “Coco styrer begivenhetene igjen.” Vi spøkte med at hun skapte feil i verden bare for at vi skulle bli hjemme hos henne.

Det var en kjærlig historie vi fortalte oss selv, men en del av meg lurer fortsatt på om den var sann.

Bivirkningen av kjærlighet

De sier at den eneste feilen ved hunder er at livene deres er kortere enn våre. Coco var her i sju år av livene våre, men det er en enorm trøst i å vite at vi var der i hele hennes. Fra dagen vi møtte henne på Paddington stasjon til hennes aller siste åndedrag, visste hun at hun var elsket mer enn ord kan si. Helt på slutten hvisket vi til henne hvor høyt hun var elsket, og alltid ville være det.

Jeg sverger på at jeg fortsatt kan kjenne energien og nærværet hennes over hele huset. Livet har mistet litt av magien sin.

Coco som liten valp, med en rosastripete smekke med en speilegg-lapp.
Coco, fortsatt bare en baby.

De sier at sorg og hjertesorg rett og slett er bivirkningene av å elske dypt. Smerten vi bærer nå, speiler den enorme kjærligheten vi delte med henne. Noen ganger føles det vanskelig å puste. Jeg vet at sår gror med tiden, men grodde sår er fortsatt arr. Vi mistet en bærebjelke i familielivet vårt, og ingenting blir som før uten henne.

Samtidig er jeg så dypt lykkelig og takknemlig for gaven livet hennes var. For en ære det var at du valgte oss, Coco.

Min Tetena, jeg håper vi møtes igjen og igjen i hvert eneste liv. Jeg pleide å spøke med at i våre tidligere liv var Paul og jeg hundene, og du var vår menneskelige verge. Det ville vært så vakkert å ønske deg velkommen tilbake en dag som vår menneskedatter.

Takk fra bunnen av hjertene og sjelene våre. Jeg vet at vi en dag møtes igjen der fysiske begrensninger ikke lenger finnes, og vi kan leke sammen som én energi. Du er for alltid i hjertene våre, og jeg lover å huske deg hver eneste dag resten av livet vårt. Jeg vet at vi en dag blir gjenforent, vi skal klø deg på magen, og vi skal aldri skilles igjen. Jeg vet også at du fortsatt er ganske mye hos oss, og at du vil være hos oss for alltid og alltid.

Coco ser opp mot kveldssolen, mens hun hviler mot Paul i hagen.
Gyllen time, akkurat der hun likte å være.

Det jeg strikket til Coco

Her er noen av de spesielle strikketingene jeg laget til Coco. Jeg fikk aldri laget en ekte Gigante-strikk til henne på grunn av størrelsen, men jeg lærte så mye om håndverket ved å lage disse små plaggene hun kunne ha på seg.

Coco i en håndstrikket genser i magenta og rosa, laget av Fernando.
Strikket av pappa. Godkjent av Coco.
Coco, en svart og brun fransk bulldog, i en håndstrikket hals i pastellrosa og syrinlilla, mens hun ser utover strandpromenaden.
Halsen hennes, håndstrikket med kjærlighet.

Til minne

Hvis historien om Coco rørte hjertet ditt, ville jeg vært dypt takknemlig om du vurderte å gi en liten gave til Wadars, den lokale dyreredningsorganisasjonen vår her i Worthing.

Gi en gave til Wadars Animal Rescue Den lokale dyreredningsorganisasjonen vår her i Worthing. Selv en liten gave, i Cocos navn, betyr så mye.

Tusen takk for at du leste. Har du mistet et kjæledyr eller sørger du akkurat nå, må du gjerne ta kontakt med meg direkte på fernando@giganteknits.com.

Hvis du kan sende en stille tanke til den lille jenta mi når du leser dette, be om at energien hennes holder seg nær Mamma og Pappa.

Gud velsigne dere alle.

Og Gud velsigne vår lille Dronning Coco for evig og alltid ❤️

Mamma og Pappa elsket deg så,
mer enn noen ord kan nå.
Husets dronning fra første stund,
for alltid gjemt i hjertets grunn.
I hvert et liv, så sant det er:
vi finner alltid tilbake dit du er.

God strikking, Fernando
Hele livet hennes

Coco — Her Life: filmen

Tre timer og seks minutter — hvert fotografi og hver video vi har av henne, i rekkefølge, fra kvelden hun kom hjem, til det siste bildet, avsluttet med en dedikasjon. Den bor her nå, for alle som elsket henne. Bruk kapitlene for å hoppe rett til et øyeblikk.

Likte du den? Del den videre

Les videre

Fernando Santos i The Sovereign, jakken han laget i sitt første år som strikker
Vår historie

The Sovereign: Jakken jeg laget i mitt tøffeste år, nå gratis

Den første jakken jeg noen gang laget, strikket gjennom et år med sykehusopphold og tre operasjoner — og plagget som startet Gigante Knits.

5 min lesetid Les neste →
Lenke kopiert