The Gigante Jumper: det gode, det dårlige og det stygge
Av Fernando Santos
Jeg har gitt en Gigante til alle mine nære venner. Alle har en, unntatt meg. Jeg hadde nettopp laget meg en laptopveske, det ble kaldere, og jeg bestemte meg for at jeg ville ha en genser i stedet for en jakke. Det som kom ut i den andre enden, er den fremmede nå stopper meg på gata for å spørre om. Det de ikke ser, er fire nye starter, et erme som ikke fungerte, to halser jeg rakk opp, en farge partneren min snakket meg fra, og stingene jeg hadde sverget på at jeg aldri skulle gjøre. Dette er hele historien, med bildene jeg tok underveis.
Det gode
Jeg begynte ikke med en tegning. Jeg elsker merinoblandingene våre, så det var alltid den familien den skulle komme fra. Pastel Rainbow har mint, smør, fersken, himmelblått og sitron i én tråd. Planen, om man kan kalle det det, gikk ikke lenger enn dette: et bånd over brystet, mansjettene og halsen i én ensfarget farge, og den fargen hentet fra inni blandingen. Jeg prøvde flere.
Jeg er grafisk designer. Farger er den delen av jobben jeg er best på, og jeg har alltid ment at lavendel var min farge. Partneren min syntes den var for feminin. Så jeg slo meg motvillig til ro med mørk skoggrønn, og fortsatte.
Det onde
Jeg strikket forstykket og bakstykket i den vanlige Gigante-ulla, den uspunne ulltoppen hver jakke er laget av, med båndet i skoggrønn. Ingen hals ennå, ingen ermer. Og det var feil. Ikke strikkingen: ulla. En genser trenger fall og bevegelse, og denne sto av seg selv. En rustning. Tykkelsen som gjør en jakke, er rett og slett for mye for et plagg som skal henge på kroppen og bevege seg med den.
Jeg rakk den opp. Jeg strikket den igjen. Jeg rakk opp den også. Fire ganger, og et sted midt i der kløyvde jeg hårstrå, og ull, og så falt det på plass. I design har vi én regel over alle andre: formen følger funksjonen. Formen passet ikke til funksjonen til en genser, så formen måtte endres. Ulltoppen som kommer fra spinneriet, er rundt to og en halv centimeter tykk og umulig å jobbe med før den er temmet, og å temme den er den første jobben på hver bunt vi selger (det finnes et helt innlegg om det). Så hvorfor ikke dele den én gang til? Fortsatt nydelig, fortsatt Gigante, med mindre masker som kunne passe til en genser. Jeg prøvde, og Gigante Junior ble født.
Gigante Junior på pinnene, vundet til et nøste og strikket til kroppen. Å dele er pirkete. Tvinningen fra spinneriet får de to halvdelene til å vikle seg rundt hverandre, og delt ulltopp ryker hvis du har det travelt, så hvert nøste deles for hånd og vinnes sakte. Det er et styr. Genseren er verdt det. Og da kroppen var strikket på nytt, var den grønne borte også, og lavendelen var tatt fram fra skuffen igjen. I det øyeblikket jeg så båndet på kroppen, visste jeg at den første magefølelsen hadde vært riktig.
Den delte ulla ga meg noe jeg ikke hadde ventet: frihet. Jakkene strikker jeg med fingrene. Gigante Junior satte meg tilbake på pinner, og jeg ble venner igjen med teknikker jeg ikke hadde rørt på lenge. Økninger fra rett og fra vrang. Vrangbord med 1 rett, 1 vrang til kantene. Og ting som egentlig ikke hører til grovstrikk i det hele tatt, som madrassting til sidesømmene, noe den store ulla rett og slett ikke vil.
Da kroppen var riktig, gikk ermene galt. Jeg plukket opp masker rundt ermehullet og strikket nedover rundt, og den første versjonen var for smal. Grovt og smalt hører ikke sammen. Det gjorde ikke den andre heller. Tredje gang ga jeg ermet bredden det trengte, lot det blåse seg opp og samlet det i en lang, glatt mansjett i Lavender. Det er ermet i oppskriften.
Det grusomme
Halsen. Først laget jeg den i Lavender, en kant i vrangbord med Eggshell-stingene rundt. Den så tykk ut, og den så feil ut. Jeg rakk den opp og prøvde igjen, vrangbord i Lavender på den ferdige kroppen. Fortsatt feil. En hel hals i Lavender trekker blikket opp og bort fra båndet, og båndet er hele poenget med genseren.
Hals én, hals to, og den som fikk bli. Løsningen var å strikke vrangbordet i halsen i blandingen og bytte til Lavender bare til avfellingen, så du får én tynn fargestripe der den møter huden, og ikke noe mer.
Så kom øyeblikket da genseren var ferdig og jeg ikke likte den. Kroppen ferdig, ermene på, halsen riktig, og den så flat ut. Uferdig. Jeg la den på bordet og stirret på den en stund.
Jeg hadde aldri planlagt forstingene. Faktisk hadde jeg bestemt meg for å la være. Spørsmålet jeg får oftere enn noe annet, på hvert innlegg og i hver melding, er hvorfor jeg ikke viser stingene slik alle store grovstrikkede gensere gjør, og jeg visste hvorfor jeg ikke gjorde det: én designer har gjort det stinget til sitt kjennetegn, og jeg ville ikke kopiere noens arbeid. Så tenkte jeg på joggesko. Adidas, Nike, alle sportsmerker på jorda bruker det samme språket, stripene, swooshen, sålen, og ingen kaller det kopiering. Du kan la deg inspirere av et språk uten å kopiere noens arbeid. Så jeg tok en stor, butt nål og en lengde Eggshell.
Den trengte kremfargen. Genseren ble først genseren den siste ettermiddagen.
Langs toppen og bunnen av båndet. En ring rundt hver mansjett. En spiral rundt kanten som følger vrangradene. Det tok en ettermiddag, og det forandret alt.
Stingene som rammer inn båndet og ringer inn mansjettene, stingene på nært hold, og spiralen rundt kanten sett bakfra.
Genseren
Den tok 25 til 30 timer på pinnene, og det var mens jeg fant ut av det underveis. Den veier rundt to og en halv kilo. Båndet er bare på forsiden, så baksiden er helt i blandingen. Og folk stopper meg for å spørre om den. Ikke venner som er snille: fremmede, på gata, som spør hvor den er fra.
Så jeg skrev den ned. Tre størrelser, S til L, hver eneste maske i diagram, og ulla allerede delt og nøstet, for jeg kommer ikke til å be deg gjøre den pirkete delen. Oppskriften ligger i settet, sammen med Gigante Junior, og vil du heller slippe pinnene, strikker jeg din her i Worthing. Lavender var fargen min hele tiden.
Ett forbehold, og jeg mener det. En Gigante-genser er betydelig mer pirkete og vanskeligere enn en Gigante-jakke. Jeg sier ikke at jakkene er enkle, men her er maskene mindre, for det første, du strikker med pinner i stedet for fingrene, og det er mye mer teknikk i den: ermer fra opplukkede masker, økninger, vrangbord, madrassting, forstingene. Har du strikket en jakke med oss, vil bolen føles kjent, og resten står i oppskriften, steg for steg. Har du ikke det, start med en jakke.
Og jeg er ikke ferdig med Gigante Junior. Jeg er så fornøyd med den at jeg jobber med en serie luer i den. Oppskriften finnes, og jeg tester den i blandinger og i ensfargede utgaver. Følg med.
Les videre
Slik deler du uspunnet ull til grovstrikk: det gode, det onde og loen
Den halvtimen med håndforberedelse bak hvert nøste av ulla vår. Gigante Junior begynner her.
Les neste →
